Nyhet

25 år gammel innså tannlege Karine Jensen at hun måtte kaste inn håndkleet og omskolere seg. Først dro hun på rehabilitering.

“Jeg følte meg veldig malplassert i starten av rehabiliteringsoppholdet.

De fleste var 50+ i alder, og noen hadde store problemer bare med å gå og sitte på en stol”, sier den livsglade jenta.

Karine var 70 grader skjev da hun ble operert for første gang.

Diagnosen ble oppdaget tilfeldig ved en feriereise til Tyrkia, rett før hun skulle konfirmeres.

Da bunaden skulle tilpasses og frisyren skulle legges var ryggproblemene tydelige.

Både frisørdama og hun som sydde bunaden min lurte på om jeg kunne stå og sitte helt rett, da skuldrene mine hadde så forskjellig høyde at alt bare ble skjevt, sier Karine.

Skoleflink og optimistisk

Selv om hun til sammen var borte over tre måneder fra skolen under videregående på grunn av to ryggoperasjoner, klarte Karine å fullføre skolegangen uten store problemer. Hun gikk rett videre på studier, og utdannet seg til tannlege. I en alder av 23 år startet hun i arbeidslivet.

Jeg har alltid vært glad i skole, og hadde ingen problemer med å gå rett på utdanning etter videregående. Legene hadde sagt at jeg kunne bli det jeg ville, så lenge jeg ikke hadde vondt. Da jeg valgte utdanning var jeg bare 18 år, og som mange andre i den alderen tenkte jeg ikke på konsekvensene, sier Karine. Det eneste hun var fast bestemt på, var å jobbe med å hjelpe mennesker. Det skjønte hun allerede da hun selv var pasient og ble skoliose operert som 17-åring. Jeg visste om at jeg hadde en alvorlig rygg-diagnose, men hadde jo aldri vært noe plaget etter operasjonene. Jeg tenkte at jeg sikkert kom til å bli mer plaget når jeg ble gammel. Det å bli plaget i så ung alder kom som et stort sjokk, og jeg gikk fra å kunne gjøre hva hun ville til å nesten ikke klare noe som helst, sier Karine.

Livet på vent

Etter 18 måneder som tannlege sa det stopp, og livet ble satt på vent. Det samme ble hus drømmen med samboeren. Hun ble 100 % sykemeldt høsten 2023. Karine slet mye med smerter, spesielt i nakke-skulder-regionen, og måtte ta smertestillende tabletter flere ganger daglig for å klare å komme seg gjennom dagen. Det var som regel ikke før hun kom hjem fra jobb, at hun kjente på hvor mye smerter hun egentlig hadde. Lange, hektiske dager kombinert med en statisk arbeidsstilling var nok ikke det mest gunstige, sier Karine. Dagen etter at hun ble sykemeldt, ringte de og tilbød henne plass på et rehabiliteringssenter.

Det var jo perfekt timing. Jeg skjønte ikke engang hvem jeg snakket med på telefonen først, og skjønte hvert fall ikke hva jeg hadde takket ja til, men jeg følte at jeg ikke akkurat hadde noe å tape på det. Det å få hjelp så raskt som jeg gjorde, har betydd utrolig mye for meg, sier Karine.

Sammen med gamlingene Det tok litt tid før Karine ble husvarm på institusjonen. – Jeg følte meg veldig malplassert i starten av rehabiliteringsoppholdet. Å skulle bli innlagt på et rehabiliterings￾senter var det siste jeg tenkte jeg skulle gjøre. Jeg visste jo nesten ikke hva det var for noe, og tenkte at dette bare var for eldre mennesker, sier Karine. Også de andre pasientene reagerte på at hun var så ung. De trodde hun var ansatt der! Men, hun kom raskt inn i rutinene. Opplegget var individuelt tilpasset, og hun følte at hun ble tatt på alvor. – Jeg likte veldig godt at det var et individuelt tilpasset opplegg, for det var jo helt åpenbart at det var mange forskjellige pasienter der med ulike behov. Det var spesielt å sitte på gruppeundervisningene som en pasient, og høre om mye av temaer som jeg kunne fra før gjennom utdanningen. Det å sitte på «andre siden av bordet» som pasient, var noe helt annet, sier Karine.

Sammen med gamlingene

Det tok litt tid før Karine ble husvarm på institusjonen. Jeg følte meg veldig malplassert i starten av rehabiliteringsoppholdet. Å skulle bli innlagt på et rehabiliteringssenter var det siste jeg tenkte jeg skulle gjøre. Jeg visste jo nesten ikke hva det var for noe, og tenkte at dette bare var for eldre mennesker, sier Karine. Også de andre pasientene reagerte på at hun var så ung. De trodde hun var ansatt der! Men, hun kom raskt inn i rutinene. Opplegget var individuelt tilpasset, og hun følte at hun ble tatt på alvor.

Jeg likte veldig godt at det var et individuelt tilpasset opplegg, for det var jo helt åpenbart at det var mange forskjellige pasienter der med ulike behov. Det var spesielt å sitte på gruppeundervisningene som en pasient, og høre om mye av temaer som jeg kunne fra før gjennom utdanningen. Det å sitte på «andre siden av bordet» som pasient, var noe helt annet, sier Karine.

«Bare å trene»

Å være en ung ryggpasient i dagens helsevesen har ikke vært enkelt. Karine sukker oppgitt over alle de gangene hun har fått høre at det «bare» er å trene (mer). – Jeg har opplevd å ikke blitt sett og forstått av helsevesenet flere ganger, og vært innom flere fagpersoner som omtrent verken har tatt eller sett på ryggen min. Jeg har fått høre gjentatte ganger at «du MÅ trene mer», og at det vil hjelpe å gå en tur ut i skogen. Jeg vet selvfølgelig at dette er helt essensielt, men jeg trengte mer enn dette, sier Karine som også opplevde «bare trenings»-ideologien også på rehabiliteringen. – Jeg ble litt møtt med holdningen om at «trening løser alt», og følte jeg kanskje ikke kom helt gjennom når jeg uttrykte mine behov for flere behandlingsalternativer hos fysioterapeut. Jeg forsøkte å si fra om at jeg trengte hjelp til å løsne opp noen svært stramme og vonde punkter i nakke-skulder-regionen, men fikk ikke dette gjennom på rehabiliteringsstedet. Da måtte jeg oppsøke en privat massasje-klinikk like i nærheten av rehabiliteringssenteret, og betale dyrt av egen lomme for å løse opp muskelknuter og stram muskulatur.

Det hjelper ikke bare å behandle enkeltdeler av kroppen, og å si at alt vil løse seg ved hjelp av mer trening, sier hun.

Ny utdanning

Etter endt rehabilitering var Karine usikker på veien videre, men var sikker på at hun nå var klar for en forandring. Hun fikk oppfølgingstimer hos både fastlege og fysioterapeut, og tok også kontakt med en karriereveileder.  Det siste jeg vil er å havne utenfor arbeidslivet. Jeg vet at det er mye jeg kan og vil gjøre, og ønsker fortsatt å jobbe med å hjelpe mennesker. For meg er det viktig å gå til en jobb jeg trives i og mestrer, selv med en litt dårligere rygg. Jeg ønsker også å kunne bruke noe av den erfaringen jeg har fra tidligere til å kunne hjelpe andre, sier Karine. Planen er nå omskolering til å bli helsesykepleier, men veien dit er lang. Det er jo en ny masterutdanning, så det vil ta en del år. Men jeg er fortsatt ung, og har hele livet foran meg. Som helsesykepleier jobber man mye forebyggende rettet mot spesielt barn og unge. Noe av det fineste med å jobbe som tannlege har vært å jobbe med barn og unge, sier Karine. Jeg tror jeg vil få bruk for mye av den kunnskapen fra utdanningen jeg allerede har, samt erfaringene jeg har som ung rygg-pasient.

Ny runde?

Etter rehabiliteringen var hun gjennom en ny kontroll og et nytt røntgenbildet på Rikshospitalet. Det viste et knekt stag i ryggen. Overlegen på ortopedisk foreslo en ny operasjon, men det sitter langt inne for Karine. – Jeg har ikke lyst til å operere igjen med mindre det er eneste utvei for å bli bedre. Foreløpig er planen omskolering, fokus på mer styrketrening rettet mot rygg, samt CT-røntgen av ryggen  før ny oppfølgings time på Rikshospitalet om et par måneder, sier hun bestemt. At folk synes synd på henne, vil hun ikke ha noe av:  Jeg møter folk som sier at det er så synd at jeg har «kastet bort» fem år på å studere til et yrke som jeg ikke kan jobbe i, men jeg syns ikke de årene har vært bortkastet. De har ført meg dit hvor jeg er i dag, og jeg ville ikke vært foruten de erfaringene jeg har fått. Jeg har også blitt kjent med så mange fine mennesker, og møtt noen av de som jeg i dag har som mine nærmeste venner. Faget jeg har studert syns jeg har vært veldig interessant, og så skal man ikke se bort fra at jeg kanskje blir å jobbe som tannlege igjen i fremtiden dersom ryggen tillater det. Det gjelder å se på mulighetene fremfor begrensningene. Jeg har aldri gitt opp, og jeg tror det er det som har ført meg dit hvor jeg er i dag. Jeg har å forsøke å se på det positive i hver ting, og å tenke at alt skjer for en grunn, avslutter Karine.

Juni er den internasjonale skoliose måneden, i den anledning vil vi dele noen tanker fra våre medlemmer om behandlingstilbudet i Norge.