16. oktober er den internasjonale Ryggdagen. I motsetning til Verdensdagen for psykisk helse går den nesten ubemerket hen. Ingen offentlige helseetater eller kommuner markerer den slik de gjør for dagen for psykisk helse, til tross for at muskel – og skjeletthelse, hvor rygglidelser er den klart største gruppen, er et like stort folkehelseproblem.
La meg understreke med en gang at satsingen på psykisk helse er helt nødvendig, minst i det omfanget det skjer i dag. Men den manglende politiske interessen for å gjøre noe for de mange med muskel- og skjelettlidelser er vanskelig å forstå.
Nylig ble forslaget til statsbudsjett for 2023 lagt fram. Som ved tidligere forslag varsles det ingen økt satsing på muskel- og skjeletthelsen. I et par av de tidligere statsbudsjettforslagene har det riktignok i tråd med folkehelsemeldingene vært noen positive signaler om økt satsing. Men i de to siste års budsjettforslag er også de fine ordene fjernet.
Det understreker med all tydelighet at muskel- og skjeletthelse fortsatt vil være det mest underprioriterte helseområdet i forhold til omfanget. Og omfanget er det ikke tvil om:
- 1,43 millioner mennesker i Norge er rammet av muskel- og skjelettlidelser.
- 39 % av det legemeldte sykefraværet og 28 prosent av uførheten skyldes slike lidelser.
- Det utgjør 11 prosent av det samlede helsetapet i Norge.
- Årlig koster det samfunnet 255 milliarder kroner.
- I tillegg er kunnskapsmangelen stor på dette området. Likevel økes ikke bevilgningene til forskning. Tidligere regjeringer har selv understreket at forskjellen mellom forskningsinnsats og faktisk omfang av helseproblemene er størst innen muskel- og skjeletthelse
Alt dette vet politikerne. Derfor kan jeg ikke annet enn å undre meg over at de viser så liten interesse for å gjøre noe med vår største folkehelseutfordring og de mange lidelsene, de store kostnadene og helsetapet den utfordringen representerer.
Lisa Skaret
Styreleder i Ryggforeningen i Østfold