Tidligere styreleder i Ryggforeningen Thor Einar Holmgard mener at:
– Diskriminering av sittehemmede skjer i mange sammenhenger
Styreleder i Ryggfreningen i Norge mener at diskriminering av sittehemmede skjer i mange sammenhenger.
“Vår erfaring i Ryggforeningen er at det i praksis skjer diskriminering av sitte- og ståhemmede og andre med nedsatt funksjonsevne i mange sammenhenger” – sier Holmgard.
– Saken med diskriminerende praksis fra Akershus når det gjelder transportstøtte er bare et av mange eksempler på problemene personer med sittehemming sliter med. Vår erfaring i Ryggforeningen er at det i praksis skjer diskriminering av sitte- og ståhemmede og andre med nedsatt funksjonsevne i mange sammenhenger.
Verst er det at det også skjer i det helsevesenet som egentlig skal hjelpe dem. Vi har flere ganger lagt fram forslag om tiltak, som kan bedre situasjonen uten at kostnadene er for høye, men det virker ikke som vi blir hørt. Det sier Ryggforeningens leder Thor Einar Holmgard i en kommentar til klagesaken i likestillings- og diskrimineringsnemnda.
TeksT: Eirik Moe
I følge støttegruppa for folk med kroniske smerter – «Friends» – som Ryggforeningen har samarbeidet med for å bedre situasjonen for sittehemmede, er det årlig mer enn 51.000 som har sitte- og ståhemming. Ofte har de fått det som følge av rygglidelser. Noen over kortere tid og noen kronisk. Både «Friends» og Ryggforeningen mener dette omfattende problemet ikke ser ut til å bli tatt på alvor.
Riktignok ble sittehemming nevnt som en funksjonshemming etter høringsuttalelse fra Ryggforeningen da stortinget behandlet diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, men Holmgard mener det har vært få positive, praktiske konsekvenser for dem som lider av sittehemming som følge av dette.
– Som nevnt møter pasienter med alvorlige sittehemminger stor belastning der de helst skulle få hjelp – i helsesektoren. De får ikke det behandlingstilbudet de skal ha, og det er ikke tilrettelagt verken transportmessig for at de skal komme seg dit eller hjelpemiddelmessig ved helsinstitusjonene som gjør det mulig for dem å oppholde seg der, hevder Holmgard.
Bryter loven
– Det finnes rapporter blant annet fra FFO som viser at kommunene nesten daglig bryter loven overfor mennesker med ulike funksjonshemminger og langvarige tilstander. Det er ikke ansatt nok kompetent helsepersonell som kan gi dem hjelpen de har rettmessig krav på. Disse lovbruddene ser ikke ut til å få konsekvenser for kommunene.
Hjelpemidler til å klare seg i hverdagen er det for sittehemmede smått med. Ergoterapeuter har dessverre i mange tilfeller mangelfull kompetanse og ved hjelpemiddelsentralene er det ikke egnet utstyr. Et illustrerende eksempel på det er utstyr som gjør det mulig for pasientene med sit- tehemming å bruke PC – et verktøy som er tilgjengelig for alle andre og nødvendig for blant annet å kunne kommunisere med omverdenen.
Universell utforming og tilgjengelighet er andre områder der unnlatelsessyndene er store – til og med ved helseinstitusjoner. Ved de færreste legekontorene, helseinstitusjonene og ved NA V-kontorer har de hjelpemidler som gjør de mulig for sittehemmede å oppholde seg der. Her er det ikke mye som skal til for at det blir bedre. Det finnes spesialutviklede stoler for sittehemmede og liggetraller. Slike finnes på de færreste stedene. Når man samtidig vet at tilbudet om transport til og fra også er for dårlig, ja da blir ikke pasienter med sittehemming bare isolerte. De kan rett og slett ikke benytte seg av det helsetilbudet de har krav på og som andre får, sier Ryggforeningens leder.
Innesperret
Han mener at manglende tilrettelegging for pasienter med alvorlig sittehemming i praksis betyr at de lever innesperret i hjemmene sine. De blir sosialt isolerte, kommer ikke ut i yrkeslivet og får heller ikke brukt interesser, evner og engasjement i en aktiv fritid. Dette påfører mennesker som er hardt rammet, alvorlige tilleggsbelastninger som gjør, at de kan utvikle mentale lidelser f.eks. depresjon, angst og posttraumatisk stress-syndrom. Disse mentale komplikasjonene gir igjen økt risiko for flere alvorlige fysiske tilstander, f.eks. krefttilstander, hjerteinfarkt, hjerneslag, demenstilstander i yngre alder m.fl.
Konsekvensene av alt dette blir igjen at sittehemmede rammes hardt økonomisk. Det begrenser også mulighetene deres til å få hjelp og til å leve et aktivt, utadvendt liv.
Forstemmende
< Bilde mangler, er ikke tilgjengelig>
– Det er forstemmende å være vitne til konsekvensene av at et lovverk ikke følges godt nok opp, og at alvorlig syke mennesker får alvorlige tilleggsbelastninger fordi de hele Ryggforeningens leder Thor Einar Holmgard, her på talerstolen under foreningens jubileumskonferanse, mener personer med sittehemming ofte diskrimineres. tida må slåss mot et samfunn og helsevesen som ikke stiller opp for dem, sier Holmgard.
I det minste må man kunne forvente at de gjennomfører noen av de tiltakene som ikke koster særlig mye, men som kan hjelpe noe. Enklest må være å skaffe til veie ergonomiske stoler ved offentlige kontorer, som for eksempel NAV og ved helseinstitusjonene. Slike stoler finnes og vil hjelpe for mange. Like selvsagt bør det være at liggetraller finnes de samme stedene. Det er nærmest utrolig at ambulanser og annen spesialtransport ikke har slike. Et håp er også at det blir en selvfølge at det finnes muligheter til å ligge for personer med sittehemming på fly, tog eller ande offentlige transportmidler. I dag er slike muligheter nesten helt fraværende.
Vi vet at for slike pasienter har kiropraktorbehandling eller behandling av fysioterapeuter og manuelle terapeuter betydning. Dessverre gis det bare begrenset støtte til slike behandlinger. Her må det gjøres et løft.
Så må støtten til spesialtransport styrkes. Uten det vil pasienter med sittehemming faktisk være forhindret fra å komme seg til behandling selv om helsetilbudet skulle bli bedre enn det er i dag.
Vi har som nevnt flere ganger forsøkt å ta initiativ til forbedringer for denne pasientgruppen, som ofte har fått funksjonshemmingen som følge av problemer med nakke og rygg. Til tross for magert resultat hittil, vil vi fortsette kampen i samarbeid med andre.
Vi gir ikke opp. Avgjørelsen i likestilling- og diskrimineringsnemnda når det gjelder transportstøtten i Akershus, kan forhåpentligvis få en betydning i den sammenhengen. Nå må alle fylkeskommunene gå gjennom praksisen sin. Det bør ikke bli like lett å avvise mennesker med sittehemming uten særskilt begrunnelse og fordi de ikke tilhører de gruppene som administrasjon og politikere på tilfeldig grunnlag har plukket ut, avslutter Holmgard.