sittehemming

Ryggforeningen kan bistå i søknadsprosessen for Uvidet TT-Ordning

Med bakgrunn i uttalelsen fra departementet ønsker Ryggforeningen i Norge, å invitere personer med behov for utvidet TT-ordning om å ta kontakt med oss. Ryggforeningen vil da kunne bistå i søknadsprosessen. Utvidet TT-ordning er et statlig tilskudd til brukere med særlig behov og gir mulighet for inntil 200 fritidsreiser i året.

RiN-hjelp-utvidet-TT-ordning-A4-01-web

Det er fylkene som administrerer ordningen. I utgangspunktet har det blitt annonsert at utvidet TT-ordning bare skal gjelde for blinde/svaksynte og rullestolbrukere. Men i en klagesak som ble behandlet av likestillings- og diskrimineringsnemnda har nemnda konkludert med at det er brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven å favorisere noen grupper av funksjonshemmede i forhold til andre med like store behov for transport. Personen som fikk medhold i nemnda hadde en rygglidelse som medførte alvorlig sittehemning.

Ryggforeningen har vært i kontakt med Samferdselsdepartementet og fått bekreftet at de anerkjenner vedtaket i nemnda. De skriver følgende i brev til Ryggforeningen av 28. nov. 2019: ”Som dere er kjent med, åpner departementet for at også andre med særskilte behov, som ikke er rullestolbrukere eller blinde/svaksynte, kan søke om utvidet TT-kvote og bli vurdert på individuelt grunnlag.”

Aktuelle søkere vil være personer som på grunn av nedsatt funksjonsevne ikke er i stand til å benytte offentlige transportmidler. Den nedsatte funksjonsevnen skal ha en varighet på minst 2 år.

Foreløpig er ikke ordningen landsdekkende. Personer som ønsker å søke må derfor være bosatt i et av følgende fylker(etter gammel fylkesstruktur): Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Telemark, Hedmark, Oppland, Aust-Agder, Østfold, Vestfold.

Kontakt Ryggforeningen på tlf 69 26 87 00 eller kontaktperson Geir Sigurd Henriksen på e-post geir.sigurd.henriksen@gmail.com eller mobil 909 61 842.

Bli medlem – Medlemsskjema

De som har tilstanden “Sittehemming” vil ikke bli inkludert i ordningen med tilrettelagt transport

Som dere leser av nede forstående tekst, så kan man se at det ikke satses på å utvide dagens ordning med tilrettelagt transport (TT) for de som har dette behovet. Dette betyr at de som har tilstanden «Sittehemming« ikke vil bli inkludert i ordningen, noe som Ryggforeningen i Norge ser på som brudd på diskrimineringsloven. Ryggforeningen vil fortsette arbeidet med mål om at personer med Sittehemming vil bli inkludert i ordningen med tilrettelagt transport.

Foto: Stortinget

Post 60 Utvidet TT-ordning for brukere med særskilte behov

Det foreslås bevilget 236,5 mill. kr.

Fylkeskommunene har som en del av ansvaret for den lokale kollektivtransporten, også ansvaret for TT-ordningen (tilrettelagt transport for funksjonshemmede), som er ment brukt til fritidsreiser. I likhet med det ordinære kollektivtilbudet er det store variasjoner i TT-tilbudet fra fylke til fylke. Mange fylkeskommuner differensierer tilbudet mellom godkjente brukere, gir flere reiser til personer med særlige behov og mer til yngre enn til eldre brukere. En del brukere opplever likevel at tilbudet ikke er tilstrekkelig.

Den utvidede TT-ordningen for brukere med særskilte behov, som er en direkte fortsettelse av TT-forsøket som startet i 2012, er en statlig toppfinansieringsordning for å tilby brukere med særlige behov 200 enkeltreiser i året. De første tildelingene skjedde i andre halvår 2016. Samferdselsdepartementet har utarbeidet retningslinjer med nærmere kriterier for ordningen, bl.a. krav om årlig rapportering.

Ved utgangen av 2018 var om lag 6 400 brukere i åtte fylker omfattet av den utvidede TT-ordningen, av om lag 105 000 TT-brukere totalt. Fylkeskommunenes rapporter for 2018 viser at brukerne i stor grad er fornøyde med den utvidede TT-ordningen, og den har bidratt til at de er mer aktive. Bruken varierer imidlertid betydelig. Noen velger å bruke de tildelte TT-midlene til mange korte reiser, andre velger færre og lengre reiser, mens noen ikke bruker ordningen.

Av det tildelte tilskuddet for 2018 på 112,9 mill. kr har fylkeskommunene rapportert et mindreforbruk på 51,7 mill. kr. Dette innebærer at 57 pst. av det tildelte tilskuddet er brukt. Blant årsakene til mindreforbruket er at ordningen er vanskelig for fylkeskommunene å budsjettere, særlig var dette tilfelle i begynnelsen. Tilsagn om midler gis til fylkeskommunene først etter rapportering for foregående år og søknadsbehandling, dvs. flere måneder ut i det nye året. Fylkeskommunene har budsjettrisikoen for ordningen, noe som fører til at noen fylkeskommuner søker om tilskudd som tar høyde for at alle brukere bruker hele sin kvote. Bruken tar seg også opp når brukerne blir kjent med tilbudet. Et helhetsinntrykk, bl.a. basert på det betydelige mindreforbruket i ordningen, indikerer at få brukere utnytter hele sin tildelte kvote. Fylkeskommunenes utbetalinger til tilrettelagt transport har likevel økt som følge av en økning i antall reiser, og at brukerne foretar lengre reiser enn tidligere.

For 2019 er det bevilget 184,2 mill. kr til utvidet TT-ordning for brukere med særskilte behov. Av dette omfatter 45 mill. kr en utvidelse av ordningen fra andre halvår. Det har vært et betydelig mindreforbruk de siste årene. Tildelingen for 2019 er gjort mer i tråd med den faktiske bruken. Samferdselsdepartementet har derfor tildelt 78,4 mill. kr til de åtte fylkeskommunene som ved inngangen til 2019 var med i ordningen. Dette er Aust-Agder, Finnmark, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Troms, Trøndelag, Vestfold og Østfold. I tillegg har departementet tildelt 64,2 mill. kr til Hedmark, Hordaland, Telemark, Nordland og Oppland fylkeskommuner for andre halvår 2019.

Bevilgningsforslaget for 2020 viderefører ordningen for de fylkeskommunene som nå deltar.

Jørn Pettersen

Leder av Ryggforeningen i Norge
Telefon | 90094469
Epost | leder@ryggforeningen.mysites.io

Aktuelle linker

 

 

 

50 000 mennesker rammes av sittehemming

Mange mennesker har flere begrensninger i dagliglivet på grunn av kroniske rygg- og bekkentilstander. Redusert sitte-evne, dvs. sittehemming, er en av disse begrensningene. Sittehemning er ikke en diagnose eller diagnosegruppe. Det er en funksjonshemning – som varierer – fra lett og forbigående til varig og alvorlig. Sittehemning er ikke det samme som redusert mobilitet, men rygg- og bekkentilstander som er vanligste årsaker til alvorlig og varig sittehemming, medfører også ofte stå-hemming og redusert evne til å gå på hardt underlag. Sittehemmede blir ofte diskriminert i forhold til ikke bare friske, men også i forhold til mennesker med andre lidelser.

I overkant av 50 000 personer rammes av sittehemming i kortere eller lengre perioder i livet. Tallet bygger på spørreundersøkelser foretatt av Rikstrygdeverket i 2001. Det er all grunn til å tro at tallet er høyere i dag.

Sittehemming er en av de mest sosialt invalidiserende funksjonshemmingene og kan ramme allerede i relativt ung alder. Sittehemmede er en isolert gruppe. De fleste vil oppleve tilstandene (de kroniske ryggtilstandene) som svært traumatiserende, jf. Statens helsetilsyns retningslinjer (Veiledningsserie 1995). Til tross for at funksjonshemmingen kan være såpass invalidiserende, er sittehemming og konsekvenser oftest ukjent for politikere, helsepersonell, pasientorganisasjonene mfl. Mangel på kunnskap kan være medvirkende til at sittehemmede ikke får nødvendig prioritet og hjelp i helsevesenet, i transportordninger eller med tilrettelegginger (tilpassede stoler).

Svært mange opplever at de i realiteten ikke får tilgang til rehabilitering, nødvendig vedlikeholdende behandling hos fysioterapeut, kiropraktor etc. og til hjelpemidler i hjemmet. De må selv finne hensiktsmessige hjelpemidler, være sin egen lege og i mange tilfelle sin egen advokat. Det er de ofte friskeste som først får tilgang til fysioterapi og annen helsehjelp. De sykeste nedprioriteres til tross for at de kan ha god lindrende effekt av kontinuerlig og regelmessig behandling. De bruker mer energi og krefter enn andre på dagligdagse oppgaver.

Det å søke om tjeneste til stadighet, finne frem i paragrafjungelen, dokumentere behov, argumentere, klage, passe på at vedtaket gjennomføres i praksis, søke på nytt og så videre, kan for mange være uoverkommelige oppgaver. Noen orker ikke engang å ta kampen – og resignerer. Andre har smertelig erfart at sjansen for å vinne frem er så minimal, at de lar det være. Selv de mest ressurssterke med høy utdanning, kunnskap og utholdenhet må gi tapt til slutt – i møte med helsevesen, NAV, Hjelpemiddelsentral og byråkrati. Det er smertefulle møter med uvitenheten om og neglisjering av funksjonshemmingen.

Menneskene med alvorlig og varig sittehemming lever ofte med tilstander som har blitt vurdert som traumatisk. Men dette er et traume som for mange blir unødvendig stort på grunn av mangel på kompetent og tilstrekkelig helsehjelp og fravær av ergonomiske stoler, tilrettelegginger og transportordninger (TT-kjøring osv.). Menneskene som blir rammet, påføres på denne måten et betydelig større funksjonstap enn nødvendig og de lider unødvendig. De faller ikke «bare» ut av yrkeslivet – de faller ut av selve livet. De blir isolert og må leve relativt innesperret i sitt eget hjem. Samfunnet påfører dermed alvorlig sittehemmede tilleggsbelastninger ved å være et utilgjengelig samfunn. Tilleggsbelastningene gir økt risiko for alvorlig fysisk og mental lidelse.

Mange sittehemmede har mye ressurser som kunne vært brukt i samfunnsengasjement og yrkesliv. Ressursene brukes i stedet i kampen for helsehjelp og andre rettigheter. Ressursene går tapt, og utgiftene til NAV-ytelser øker. Helseutgifter til kompliserende tilstander som følge av mangel på hjelp, mangel på tilpasninger og påførte traumer og krenkelser i helse- og NAV-systemene er sannsynligvis store – men relativt godt skjult.

Diskrimineringen blir ikke mindre når de institusjonene som skal hjelpe dem, mangler enkelt hjelpeutstyr som liggetraller og stoler tilpasset dem med sitte- og stå-hemning. Det finnes ingen tilrettelagt transport i forbindelse med pålagte møter hos NAV eller andre offentlige kontorer. Pasientreiseordningen er uegnet for alvorlig sittehemmede på grunn av ventetider og samkjøring.

Begrenset tilgjengelighet for sittehemmede er et stort problem i relasjon til helsetjenester som fastlegeordningen, sykehus, spesialister, røntgeninstitutter, apotek, fysioterapeuter, kiropraktorer og smerteklinikker. De opplever at det ikke blir tatt hensyn til deres funksjonshemming. De opplever at deres utfordringer blir bagatellisert vekk.

Det samme gjelder andre offentlige instanser som NAV kontorer, bibliotek og kommunale kontorer og servicetorg. Mange lokaler er utilgjengelige for liggetraller, og venterom tilbyr ikke ryggvennlige stoler eller muligheter til å legge seg ned.

Man bør kunne forvente at de gjennomfører noen av de tiltakene som ikke koster særlig mye, men som kan hjelpe mye. Enklest må være å skaffe tilveie ergonomiske stoler ved offentlige kontorer, som for eksempel NAV og ved helsesentre og helseinstitusjonene. Slike stoler finnes og vil være til hjelp for mange.

Like selvsagt bør det være at liggetraller finnes på de samme stedene. Det er utrolig at ambulanser og anen spesialtransport ikke har slike. Et håp er også at det blir en selvfølge at det finnes muligheter for å ligge for personer med sittehemming på fly, tog eller andre offentlige transportmidler. I dag er slike muligheter helt fraværende.

Effekten av slik tilrettelegging er stor og kostnadene svært små. Det er neppe en uforholdsmessig byrde for stat og kommune å endre litt på inventarplanleggingen: Enkelte av de sittehemmede trenger kun enn en variant av kontorstoler, med høyt sete og åpen vinkel i hofter.

Når Stortinget har valgt å gi individuelle rettigheter til alle med spesielle behov, må det finnes mekanismer som sikrer at disse rettighetene blir oppfylt i praksis. Pengene er der. Spørsmålet blir om det er vilje til å gjøre de riktige prioriteringene.

Forbudet mot diskriminering av mennesker med funksjonshemming er lovhjemlet i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og av FN konvensjonen. Konvensjonen er ratifisert av Norge, men er ennå ikke inkorporert i norsk rett. Det formodes likevel at norsk rett skal være i samsvar med våre internasjonale forpliktelser.

I artikkel 9 heter det:

«For at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets områder, skal partene treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi og -systemer, og til andre tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten, både i byene og i distriktene. Disse tiltakene, som også skal inkludere og identifisere og fjerne det som hindrer og vanskeliggjør tilgjengeligheten, skal blant annet gjelde for: 

Bygninger, veier, transport og andre innendørs og utendørs tilbud,
herunder skoler, boliger, helsetjenestens lokaler og arbeidsplasser.

Vi ønsker deltakelse i livet for unge og gamle. Når et menneske er innesperret i hjemmet på grunn av sittehemming eller annen funksjonshemming er mulighetene for deltakelse små – og risikoen for sykdom for ung og gammel tilsvarende stor. Med sykdom og tapte ressurser– følger økte samfunnskostnader til helseutgifter, pleie- og omsorg, utslitte og syke pårørende osv.

Har vi råd til å la mennesker leve innesperret?

Mer informasjon om sittehemming finner du på HER (Wikipedia) eller HER (Friends International Support Group).

Etter klage slo diskrimineringsnemda fast at Akershus praktisering av transportstøtte er diskriminerende

Etter klage slo diskrimineringsnemda fast at

Akershus praktisering av transportstøtte er diskriminerende

En pasient med sitte- og ståhemming fikk avslag på søknaden sin til Akershus fylkeskommune om utvidet reisestøtte etter regelverket for TTordningen. Hun klaget til likestillings- og diskrimineringsombudet og fikk medhold. Den avgjørelsen klaget så fylkeskommunen inn for
likestillings- og diskrimineringsnemnda. Også der fikk hun medhold i at praktiseringen av regelverket var diskriminerende. Deretter fikk hun etter individuell behandling innvilget utvidet reisestøtte.

Tekst: Eirik Moe

Nettopp retten til slik individuell behandling var stridens kjerne. I 2012 endret fylkeskommunen forskriften med sikte på å gi de brukerne med de tyngste funksjonshemmingene et bedre tilbud. Beløpet ble utvidet, og det ble listet opp hvilke brukere som kunne få utvidet støtte til spesialtransport uten behovsprøving. De gruppene som nevnes er rullestolbrukere, psykisk utviklings- hemmede, blinde, synshemmede eller de som må bruke surstoffapparat.

Avslaget på kvinnens søknad var begrunnet med at hun ikke tilhørte noen av disse gruppene til tross for at hun kunne legge fram en legeerklæring om at hun har en skiveskade i ryggen som gjør henne ute av stand til å kjøre bil selv. Av erklæringen framgår det at hun er så hardt rammet at hun har sittehemming, ståhemming og funksjonssvikt når det gjelder å gå på harde underlag, ikke kan gå til holdeplass for offentlig transport, stå og vente på transport for deretter å sitte eller stå på buss, tog etc.

Uttømmende

Overfor diskrimineringsnemnda hevdet fylkeskommunen at lovforbudet mot diskriminering gjelder mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske. Det omfatter ikke forskjellsbehandling mellom ulike grupper av funksjonshemmede.

Dernest hevdet de at forskriften var slik å forstå at oppramsingen av grupper var uttømmende. Det ble derfor ikke i noen tilfeller foretatt individuell vurdering. Begrunnelsen for at disse gruppene var listet opp, har ikke den nåværende administrasjonen i fylkeskommunen. De påpekte imidlertid at de fleste fylkeskommunene hadde en liknende praksis.

Når man hadde valgt denne løsningen, var det dessuten begrunnet i et likebehandlingsprinsipp. Det krever forutsigbarhet og objektive kriterier. I en vurdering av om man diskriminerer, må slike hensyn også vektlegges. Det samme gjelder behovet for en effektiv saksbehandling. Individuelle vurderinger vil kreve mer, og kostnader ved administrasjon ville gå utover beløpene som kan gis i støtte. Også det hensynet måtte i følge dem vektlegges.

Sosialt invalidiserende

Klageren anførte at bestemmelsen i forskrift for transport for funksjonshemmede diskriminerer personer med andre former for nedsatt funksjonsevne enn dem som er nevnt i forskriften.

Hun hevdet hun blir diskriminert når hun ikke får utvidet reiserett. Hun har like stort behov for å reise som de opplistede gruppene i forskriften. Sittehemming er en funksjonshemming. Rygg- og bekkentilstander og operasjonssekveler er vanligste årsaker og medfører også ofte ståhemming og redusert evne til å gå på hardt underlag. De fleste vil oppleve tilstanden som svært traumatiserende. Sittehemming er en av de mest sosialt invalidiserende funksjonshemmingene og rammer ofte relativt unge mennesker. Ved transport må hun ligge delvis/ helt i forsetet, uten omveier eller ventetid, eventuelt med mulighet for å gå underveis. Sammenliknet med en del andre grupper har sittehemmede et stort behov for å reise hyppig på grunn av flere funksjonsnedsettelser (stå, gå, sitte) som gjør det vanskelig å utføre flere ærend/aktiviteter i forbindelse med en enkelt reise. Tilrettelegging i bygg, som blant annet ergonomiske stoler, er så å si fraværende. Gruppen lever relativt innesperret på grunn av blant annet utilstrekkelig transporttilbud.

Forskjellsbehandlingen er usaklig når det ikke gis utvidet reiserett på grunnlag av en individuell behovsvurdering, men kun til personer med bestemte typer diagnose. TTordninger skal kompensere for at mennesker ikke kan bruke kollektivtilbud. Fylkeskommens formål med utvidet reiserett er økt tilbud til de tyngste funksjonshemmede. Fylkeskommunen har ingen begrunnelse for antakelsen om at prioriterte grupper er mer funksjonshemmet med hensyn til å reise kollektivt og å delta i samfunnet og har større behov for å reise enn alle andre. TT-forskriften medfører økt reell ulikhet mellom grupper, økte forskjeller med hensyn til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og diskriminering. Det finnes bedre løsninger som oppnår formålet med loven og med utvidet reiserett, sikrer bedre mot diskriminering, følger likebehandlingsprinsippet basert på objektive vilkår, ikke har uheldige virkninger for de som har store funksjonshemninger og som likevel gir effektiv saksbehandling.

Nemndas vurdering

I forbindelse med vedtaket sitt har nemnda blant annet anført følgende som begrunnelse:

Fylkskommunene har en plikt etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven til å gi et transporttilbud til de innbyggerne som ikke kan benytte seg av det ordinære kollektivtilbudet på grunn av sin nedsatte funksjonsevne.

«Det følger av TT-forskriften at TT-reiser til funksjonshemmede er en del av det samlede kollektivtilbudet i Akershus fylkeskommune. Det ordinære kollektivtibudet, bestående av buss, trikk og t-bane, er omfattende og gir god tilgjengelighet. Dette kollektivtilbudet blir subsidiert av fylkeskommunen. Fylkeskommunen har derfor, etter nemndas syn, en plikt etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven til å gi et transporttilbud til de innbyggerne som ikke kan benytte seg av det ordinære kollektivtilbudet på grunn av sin nedsatte funksjonsevne. TT-forskriften utgjør i praksis en begrensning av reisemuligheter for personer med nedsatt funksjonsevne sammenlignet med de som kan nyttiggjøre seg av ordinær offentlig transport.

Fylkeskommunen har anført at TT-forskriften ikke er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 fordi bestemmelsen ikke rammer forskjellsbehandling mellom grupper av personer med nedsatt funksjonsevne, og at det følgelig ikke foreligger årsakssammenheng mellom klagerens nedsatte funksjonsevne og det at hun ikke får utvidet reiserett. Nemnda er ikke enig i dette.

Ifølge lovens ordlyd er et av vilkårene for diskriminering at man på grunn av nedsatt funksjonsevne blir «behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon». Det fremgår verken av lovens ordlyd eller lovens forarbeider at den faktiske eller hypotetiske sammenlikningspersonen skal være en uten nedsatt funksjonsevne.

Etter nemndas syn er det hjemmel både i TT-forskriften § 5 tredje ledd og § 11 for å gi flere med tunge funksjonshemminger utvidet reiserett. Det er derfor ikke forskriften som sådan som synes å være i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5, men praktiseringen av denne. Nemnda vil imidlertid bemerke at forskriften likevel kunne vært tydeligere på dette punktet. Fylkeskommunen har subsidiært anført at fylkeskommunens praktisering av forskriften likevel ikke er ulovlig forskjellsbehandling, fordi den er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og den er ikke uforholdsmessig overfor de som stilles dårligere. Fylkeskommunen viser til likebehandlingsprinsippet, forutsigbarhet og effektiv administrering av ordningen. Fylkeskommunen viser også til at utvidet reiserett til flere vil få store samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Nemnda er enig med fylkeskommunen i at likebehandling, forutsigbarhet og effektiv administrering er saklige formål, men kan ikke se at det er nødvendig bare å gi enkelte grupper med nedsatt funksjonsevne utvidet reiserett for å oppnå dette. Ved å gi utvidet reiserett etter funksjonsgrad i stedet for type av funksjonsnedsettelse, vil de nevnte formålene kunne bli oppfylt uten å forskjellsbehandle. Nemnda kan heller ikke se at de samfunnsøkonomiske konsekvensene vil bli så store som fylkeskommunen anfører. Å begrense og redusere muligheten til reiseaktivitet for personer med nedsatt funksjonsevne kan, etter nemndas syn, innebære større samfunnsøkonomiske konsekvenser enn å øke eller omfordele midler til TT- reiser.

Nemndas konklusjon er følgelig

At Akershus fylkeskommunes praktisering av forskrift for transporttjeneste for funksjonshemmede i Akershus fylke er i strid med diskrimineringsog tilgjengelighetsloven § 5 og at fylkeskommunen handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor klageren da hun ikke har fått prøvd sin sak individuelt.»

Innvilget

Etter nemndas behandling fikk klageren saken sin behandlet på nytt. Etter en individuell vurdering ble hun innvilget utvidet reisestøtte. Fylkeskommunen jobber også med endringer av forskriftene. Hvis de økonomiske rammene for støtte ikke utvides, er det fare for at den nye praksisen kan føre til at de framtidige støttebeløpene blir lavere. For gruppen med utvidet reisestøtte vil fylkeskommunens forslag medføre en reduksjon i midler svarende til 39 %. Praksis blir imidlertid da forhåpentligvis ikke diskriminerende.

Scroll to Top