Etter klage slo diskrimineringsnemda fast at

Akershus praktisering av transportstøtte er diskriminerende

En pasient med sitte- og ståhemming fikk avslag på søknaden sin til Akershus fylkeskommune om utvidet reisestøtte etter regelverket for TTordningen. Hun klaget til likestillings- og diskrimineringsombudet og fikk medhold. Den avgjørelsen klaget så fylkeskommunen inn for
likestillings- og diskrimineringsnemnda. Også der fikk hun medhold i at praktiseringen av regelverket var diskriminerende. Deretter fikk hun etter individuell behandling innvilget utvidet reisestøtte.

Tekst: Eirik Moe

Nettopp retten til slik individuell behandling var stridens kjerne. I 2012 endret fylkeskommunen forskriften med sikte på å gi de brukerne med de tyngste funksjonshemmingene et bedre tilbud. Beløpet ble utvidet, og det ble listet opp hvilke brukere som kunne få utvidet støtte til spesialtransport uten behovsprøving. De gruppene som nevnes er rullestolbrukere, psykisk utviklings- hemmede, blinde, synshemmede eller de som må bruke surstoffapparat.

Avslaget på kvinnens søknad var begrunnet med at hun ikke tilhørte noen av disse gruppene til tross for at hun kunne legge fram en legeerklæring om at hun har en skiveskade i ryggen som gjør henne ute av stand til å kjøre bil selv. Av erklæringen framgår det at hun er så hardt rammet at hun har sittehemming, ståhemming og funksjonssvikt når det gjelder å gå på harde underlag, ikke kan gå til holdeplass for offentlig transport, stå og vente på transport for deretter å sitte eller stå på buss, tog etc.

Uttømmende

Overfor diskrimineringsnemnda hevdet fylkeskommunen at lovforbudet mot diskriminering gjelder mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske. Det omfatter ikke forskjellsbehandling mellom ulike grupper av funksjonshemmede.

Dernest hevdet de at forskriften var slik å forstå at oppramsingen av grupper var uttømmende. Det ble derfor ikke i noen tilfeller foretatt individuell vurdering. Begrunnelsen for at disse gruppene var listet opp, har ikke den nåværende administrasjonen i fylkeskommunen. De påpekte imidlertid at de fleste fylkeskommunene hadde en liknende praksis.

Når man hadde valgt denne løsningen, var det dessuten begrunnet i et likebehandlingsprinsipp. Det krever forutsigbarhet og objektive kriterier. I en vurdering av om man diskriminerer, må slike hensyn også vektlegges. Det samme gjelder behovet for en effektiv saksbehandling. Individuelle vurderinger vil kreve mer, og kostnader ved administrasjon ville gå utover beløpene som kan gis i støtte. Også det hensynet måtte i følge dem vektlegges.

Sosialt invalidiserende

Klageren anførte at bestemmelsen i forskrift for transport for funksjonshemmede diskriminerer personer med andre former for nedsatt funksjonsevne enn dem som er nevnt i forskriften.

Hun hevdet hun blir diskriminert når hun ikke får utvidet reiserett. Hun har like stort behov for å reise som de opplistede gruppene i forskriften. Sittehemming er en funksjonshemming. Rygg- og bekkentilstander og operasjonssekveler er vanligste årsaker og medfører også ofte ståhemming og redusert evne til å gå på hardt underlag. De fleste vil oppleve tilstanden som svært traumatiserende. Sittehemming er en av de mest sosialt invalidiserende funksjonshemmingene og rammer ofte relativt unge mennesker. Ved transport må hun ligge delvis/ helt i forsetet, uten omveier eller ventetid, eventuelt med mulighet for å gå underveis. Sammenliknet med en del andre grupper har sittehemmede et stort behov for å reise hyppig på grunn av flere funksjonsnedsettelser (stå, gå, sitte) som gjør det vanskelig å utføre flere ærend/aktiviteter i forbindelse med en enkelt reise. Tilrettelegging i bygg, som blant annet ergonomiske stoler, er så å si fraværende. Gruppen lever relativt innesperret på grunn av blant annet utilstrekkelig transporttilbud.

Forskjellsbehandlingen er usaklig når det ikke gis utvidet reiserett på grunnlag av en individuell behovsvurdering, men kun til personer med bestemte typer diagnose. TTordninger skal kompensere for at mennesker ikke kan bruke kollektivtilbud. Fylkeskommens formål med utvidet reiserett er økt tilbud til de tyngste funksjonshemmede. Fylkeskommunen har ingen begrunnelse for antakelsen om at prioriterte grupper er mer funksjonshemmet med hensyn til å reise kollektivt og å delta i samfunnet og har større behov for å reise enn alle andre. TT-forskriften medfører økt reell ulikhet mellom grupper, økte forskjeller med hensyn til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og diskriminering. Det finnes bedre løsninger som oppnår formålet med loven og med utvidet reiserett, sikrer bedre mot diskriminering, følger likebehandlingsprinsippet basert på objektive vilkår, ikke har uheldige virkninger for de som har store funksjonshemninger og som likevel gir effektiv saksbehandling.

Nemndas vurdering

I forbindelse med vedtaket sitt har nemnda blant annet anført følgende som begrunnelse:

Fylkskommunene har en plikt etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven til å gi et transporttilbud til de innbyggerne som ikke kan benytte seg av det ordinære kollektivtilbudet på grunn av sin nedsatte funksjonsevne.

«Det følger av TT-forskriften at TT-reiser til funksjonshemmede er en del av det samlede kollektivtilbudet i Akershus fylkeskommune. Det ordinære kollektivtibudet, bestående av buss, trikk og t-bane, er omfattende og gir god tilgjengelighet. Dette kollektivtilbudet blir subsidiert av fylkeskommunen. Fylkeskommunen har derfor, etter nemndas syn, en plikt etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven til å gi et transporttilbud til de innbyggerne som ikke kan benytte seg av det ordinære kollektivtilbudet på grunn av sin nedsatte funksjonsevne. TT-forskriften utgjør i praksis en begrensning av reisemuligheter for personer med nedsatt funksjonsevne sammenlignet med de som kan nyttiggjøre seg av ordinær offentlig transport.

Fylkeskommunen har anført at TT-forskriften ikke er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 fordi bestemmelsen ikke rammer forskjellsbehandling mellom grupper av personer med nedsatt funksjonsevne, og at det følgelig ikke foreligger årsakssammenheng mellom klagerens nedsatte funksjonsevne og det at hun ikke får utvidet reiserett. Nemnda er ikke enig i dette.

Ifølge lovens ordlyd er et av vilkårene for diskriminering at man på grunn av nedsatt funksjonsevne blir «behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon». Det fremgår verken av lovens ordlyd eller lovens forarbeider at den faktiske eller hypotetiske sammenlikningspersonen skal være en uten nedsatt funksjonsevne.

Etter nemndas syn er det hjemmel både i TT-forskriften § 5 tredje ledd og § 11 for å gi flere med tunge funksjonshemminger utvidet reiserett. Det er derfor ikke forskriften som sådan som synes å være i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5, men praktiseringen av denne. Nemnda vil imidlertid bemerke at forskriften likevel kunne vært tydeligere på dette punktet. Fylkeskommunen har subsidiært anført at fylkeskommunens praktisering av forskriften likevel ikke er ulovlig forskjellsbehandling, fordi den er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og den er ikke uforholdsmessig overfor de som stilles dårligere. Fylkeskommunen viser til likebehandlingsprinsippet, forutsigbarhet og effektiv administrering av ordningen. Fylkeskommunen viser også til at utvidet reiserett til flere vil få store samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Nemnda er enig med fylkeskommunen i at likebehandling, forutsigbarhet og effektiv administrering er saklige formål, men kan ikke se at det er nødvendig bare å gi enkelte grupper med nedsatt funksjonsevne utvidet reiserett for å oppnå dette. Ved å gi utvidet reiserett etter funksjonsgrad i stedet for type av funksjonsnedsettelse, vil de nevnte formålene kunne bli oppfylt uten å forskjellsbehandle. Nemnda kan heller ikke se at de samfunnsøkonomiske konsekvensene vil bli så store som fylkeskommunen anfører. Å begrense og redusere muligheten til reiseaktivitet for personer med nedsatt funksjonsevne kan, etter nemndas syn, innebære større samfunnsøkonomiske konsekvenser enn å øke eller omfordele midler til TT- reiser.

Nemndas konklusjon er følgelig

At Akershus fylkeskommunes praktisering av forskrift for transporttjeneste for funksjonshemmede i Akershus fylke er i strid med diskrimineringsog tilgjengelighetsloven § 5 og at fylkeskommunen handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor klageren da hun ikke har fått prøvd sin sak individuelt.»

Innvilget

Etter nemndas behandling fikk klageren saken sin behandlet på nytt. Etter en individuell vurdering ble hun innvilget utvidet reisestøtte. Fylkeskommunen jobber også med endringer av forskriftene. Hvis de økonomiske rammene for støtte ikke utvides, er det fare for at den nye praksisen kan føre til at de framtidige støttebeløpene blir lavere. For gruppen med utvidet reisestøtte vil fylkeskommunens forslag medføre en reduksjon i midler svarende til 39 %. Praksis blir imidlertid da forhåpentligvis ikke diskriminerende.